Å se
Utdrag fra tekst av Berit Synnøve Skjerpe
Carll Goodpastures bilder gir en visuell tvetydighet med den helt spesielle teknikken han bruker. Her er ingen opplagte svar; bildene flyter og tomheten fylles av det usynlige der alt henger…
Det tar tid å finne de riktige tidspunktene der lyset passer perfekt for de ulike teknikkene. Det kan da gå timer og dager mellom de ulike eksponeringene, som blir gjort med vanlig gammeldags film. Det tar mange, mange, mange timer for hver eneste eksponering, og han setter opp sitt kamera et sted og venter og venter og venter på at noe skal skje.
Disse fotografiene er meditative; nesten Zen, og spirituelt motivert. Det tar lang tid å se. Estetikken griper i første omgang, men Carll Goodpasture arbeider ut fra både kunstteori og politisk teori. Digitalteknikken tas i bruk til slutt når bildene settes sammen; som om man ser på naturen gjennom vindu.
Når vakre steder utbygges er det viktig å ha en dokumentasjon som kan fortelle oss om hva vi har mistet.
Goodpasture begynte å fotografere Norge sammen med sine studenter ved Oslo Fotokunstskole i 1998. ”Da jeg fulgte med studentene til deres favorittsteder fant jeg motiv som skapte dyp gjenklang med min lengsel etter the Norwegian wilderness. De norske kystbildene er forsøk på å utvikle en mer kompleks forståelse for forbindelsen mellom tradisjonell landskapsestetikk og bevissthet om miljøvern. ”Min intensjon er ikke å uttrykke mine følelser, men å si noe om hvordan vi sanser naturen. Jeg bruker tradisjonell landskapsfotografi for å lage metaforer for hvordan mennesket setter verdi på natur og miljø.”
Ansel Adams
Carll Goodpasture er fotograf, biolog og forsker. Han er godt utdannet, først innen foto og film, dernest i entomologi, (insektslære) og molekylær- og cellebiologi. Han har også arbeidet som genetiker. Men uansett hva han har arbeidet med, har kameraet vært med. Han er født i California i 1943, og bor sammen med sin norske kone på Gjettum. En av hans lærere var den amerikanske fotograf og miljøverner Ansel Adams (1902 – 1984), hvis bilder ble rene ikoner for det ville Amerika. Carll var da i 20-årene, og Ansel satte enda opp sine workshops fra sitt hjem i California. ”Ansel dukket opp hver kveld og insisterte intenst på at vi skulle sette opp våre kamera mot hav og himmel og vente på lyset. Ansel gav meg tro på at av og til dukket et grønt lysglimt opp på himmelen i det øyeblikk solen synker under horisonten. En kunstner må da være klar, ellers mister han bildet”, sier Carll, og fortsetter : ”Jeg så aldri dette grønne lysglimt, men fremdeles setter jeg opp mitt kamera i tilfelle der virkelig er et slikt glimt. Jeg har aldri vært riktig sikker på hvor alvorlig han mente dette, men jeg tror på hva en slik personlighet sier for ikke å miste en mulig hemmelighet, og jeg ser fremdeles etter dette grønne lysglimt.”
Kunst og miljøbevissthet
Ansel var og er også i dag mer enn noensinne et ikon, mener Goodpasture. Spør du for eksempel Californias befolkning hva Ansel er kjent for, vil omtrent halvdelen svare hans miljøbevissthet, den andre halvdel vil svare hans fotografier. Hvis en fotografs tema er naturen, bør han ikke forvente kunstnerisk anerkjennelse. Ansel elsket naturen, og den sto derfor sentralt for ham. Hvordan skal ellers en kunstner leve enn å arbeide med det han elsker mest ? Er Kandinskys ”The Spiritual In Art ” eller Rilkes bønn til kunstneren “hva vi må gjøre” glemt ?
Inngangsporten til forståelsen av mitt arbeid er det åndelige liv og mitt personlige forhold til naturen. Mine bilder anses som naturfotografier, dernest som fotografier i forbindelse med miljøbevissthet, og til slutt som fine art. Dette reflekterer konteksten mine bilder befinner seg i, og publikum liker dem. Bildene er godt publisert og vidt utstilt, men jeg mottar få indikasjoner på at mitt arbeid er forstått som et uttrykk for miljøbevissthet.
Mennesker spør meg noen ganger - og jeg blir rørt over oppriktigheten - om jeg tror der fremdeles er håp for miljøet. En polakk kom til meg på en av mine utstillinger på Tøyen. Han hadde tårer i øynene da han fortalte meg at der var ikke lenger sommerfugler og bier i hans hage hjemme. Nå var han glad over at noen forsto hva som hadde skjedd med naturen”.
RBR rapport
Bedriftskunsforeningene I Rogeland
no. 1 - 2006